Ungdomstid

NOBELPRISEN I LITTERATUR I 2014.



Skulle man gjette, ville man si at Louis og Odile tilhører det borgerlige, veletablerte sjikt og alltid har gjort det, der de lever et godt liv med barn og venner. Men dette er et bedrag. Femten år tidligere befant de seg tvert imot i samfunnets randsone. Louis er akkurat ferdig med verneplikten, det er i begynnelsen av 1960-tallet og han er foreldreløs. Det samme er Odile, og de møtes tilfeldig på en jernbanekafe i Paris, usikre på fremtiden, i drift, rede til å gå dit tilværelsen dytter dem.



Hvor finnes bindeleddet mellom de mørke strøkene i Paris, bakgatene, de usle leiegårdene, og den solfylte tilværelsen i huset i fjellsiden? Patrick Modianos særlige kjennetegn er hans evne til å skrive fram stemning og spenning med dempede litterære virkemidler.



Personene i Modianos bøker er aldri det man kan kalle tilpassede eller vellykkede individer. Nesten bestandig befinner de seg i et grenseland sosialt eller følelsesmessig. De fattigslige, forkrøblede skjebner er Modianos speciale. Felles for de fleste av dem er søken efter noe eller noen, en ofte desperat famling i et mørke der bare et sjeldent blaff av lys kan glimte til. Eva Valebrokk, Aftenposten



Ungdomstid er ingen skjellsettende roman, men har verdier og egenskaper jeg sjelden møter i nyere litteratur. […] Patrick Modiano makter også å bibringe oss de øyeblikk hvor intet skjer, men hvor alt allikevel hender. Vetle Lid Larssen, Morgenbladet



Fortellingens styrke ligger i den milde antydningens kunst som boka er full av, og den indre spenning som ubemerket sniker seg inn etterhvert som våre to skikkelser beveger seg ut og inn i den grå og matte Pariser-hverdagen. Finn Stenstad, Fremover