Time is money
historien om hvorledes Norge sikret seg eiendomsretten til Nordsjø-oljen, men holdt på å miste Ekofi
- Format: Innbundet
- Antall sider: 286
- Språk: Bokmål
- Forlag/Utgiver: Wigestrand Forlag
- Nivå: Voksen
- EAN: 9788281401945
- Kom i salg: 24. nov. 2015
- Utgivelsesår: 2015
- Bidragsyter: Bøe, Arnt Even (for)
- Utgave nr.: 1
- Emnekategori: Energiindustri, Europeisk historie
Tilbudspris
408,-
Ordinær pris
448,-
Historien om hvorledes Norge sikret seg eiendomsretten til Nordsjø-oljen, men holdt på å miste Ekofisk.
I boka Time is Money lar forfatteren - den erfarne oljejournalisten Arnt Even Bøe - alle de gjenlevende statlige oljepionerne selv fortelle hva som skjedde da det norske oljeregimet ble etablert mellom 1962 og 1972. Boka dokumenterer hvorledes noen få fikk legge grunnlaget for den suksessrike norske modellen i en næring de færreste hadde peiling på.
Historiene er mange, både dramatiske og morsomme. Fellesnevneren i denne første del av norsk oljehistorie er hastverk: Time is Money.
Boka tar utgangspunkt i NGUs famøse brev til den norske delegasjonen under havrettskonferansen i Geneve i 1958, der instituttet slo fast at det ikke var olje og gass på norsk sokkel, og følger utviklingen fra Phillips overraskende brev i 1962 via opprettelsen av Statoil og Oljedirektoratet 10 år senere.
Et annet interessant funn er at det først og fremst var Esso som drev utviklingen på norsk sokkel framover. Selskapets første norske sjef, Dick Loeffler, og «Olje-Norges far» - Jens Evensen - utviklet raskt et gjensidig tillitsforhold som kom til å prege norske myndigheters arbeid i den første fasen. Esso var ikke bare først ute med boring og funn, men ba også om nye oppgaver mens andre begynte å tvile. Andre konsesjonsrunde var en direkte konsekvens av dette. Det er også typisk at den første Jens Evensen luftet de norske ideene om statsdeltakelse for, var Loeffler. Holdningen var at myndighetene neppe kunne gå videre med den tanken uten en viss aksept fra Number One.
Leseren får også innsyn i den politiske kampen for å gjøre henholdsvis Norsk Hydro og Statoil til landets ledende selskap på sokkelen og gir ny innsikt i forhandlingene mellom myndighetene og de store oljeselskapene om eierandeler i det enorme Statfjord-feltet.
I boka Time is Money lar forfatteren - den erfarne oljejournalisten Arnt Even Bøe - alle de gjenlevende statlige oljepionerne selv fortelle hva som skjedde da det norske oljeregimet ble etablert mellom 1962 og 1972. Boka dokumenterer hvorledes noen få fikk legge grunnlaget for den suksessrike norske modellen i en næring de færreste hadde peiling på.
Historiene er mange, både dramatiske og morsomme. Fellesnevneren i denne første del av norsk oljehistorie er hastverk: Time is Money.
Boka tar utgangspunkt i NGUs famøse brev til den norske delegasjonen under havrettskonferansen i Geneve i 1958, der instituttet slo fast at det ikke var olje og gass på norsk sokkel, og følger utviklingen fra Phillips overraskende brev i 1962 via opprettelsen av Statoil og Oljedirektoratet 10 år senere.
Et annet interessant funn er at det først og fremst var Esso som drev utviklingen på norsk sokkel framover. Selskapets første norske sjef, Dick Loeffler, og «Olje-Norges far» - Jens Evensen - utviklet raskt et gjensidig tillitsforhold som kom til å prege norske myndigheters arbeid i den første fasen. Esso var ikke bare først ute med boring og funn, men ba også om nye oppgaver mens andre begynte å tvile. Andre konsesjonsrunde var en direkte konsekvens av dette. Det er også typisk at den første Jens Evensen luftet de norske ideene om statsdeltakelse for, var Loeffler. Holdningen var at myndighetene neppe kunne gå videre med den tanken uten en viss aksept fra Number One.
Leseren får også innsyn i den politiske kampen for å gjøre henholdsvis Norsk Hydro og Statoil til landets ledende selskap på sokkelen og gir ny innsikt i forhandlingene mellom myndighetene og de store oljeselskapene om eierandeler i det enorme Statfjord-feltet.