Til syvende og sist

«Mange av oss som tildeles et langt liv, erfarer at med økende fysiske plager tiltar heldigvis sinnets munterhet, så en kan se på omverdenen med et mer forsonlig blikk,» sa Berit Østbye da hun fylte 95 og utga Alenevandrerne. Nå er hundreårsdagen her, og forfatteren gjør ikke skam på sine ord, snarere tvert om. Hun markerer sin formidable alder med å beskrive erfaringer og innsikter hun har ervervet gjennom et helt århundre med selvkritisk distanse og tørr humor, og med en armlengdes avstand til sitt eventyrlige liv. Når Østbye nevner at hun havnet på enecelle på Bredtvedt for illegal virksomhet under krigen, er det mest for å si at hun der, til sin forbløffelse, nøt at hun endelig var alene - og slik oppdaget at hun som hadde vært et ensomt barn, nå så på ensomhet som et gode. Det samme gjaldt uavhengighet, som gjenspeiles i hennes ubendige vilje til å være selvforsørget i studietiden, noe hun klarte med en nøysomhet som må virke helt fremmed på dagens studenter. Men det speiler samtidig hvilken enorm forandring samfunnet har gjennomgått i løpet av hennes levetid.

Slik blir Berit Østbye et ærlig, intelligent og reflektert tidsvitne, med en hukommelse mange yngre kan misunne henne - og utvilsomt vil kunne dra nytte av. Hun gir ikke råd i tide og utide, men ett faller vi for fristelsen til å gjengi. På spørsmålet om hvordan hun er blitt så gammel, svarer hun at hun bare har «et par tre pinlig enkle forslag å komme med: prøv meditasjon, spis havregrøt til frokost og legg deg tidlig».