The Nidaros office of the holy blood

Leidangen var opprinnelig en sjømilitær forsvarsordning. Bøndene skulle stille fullt utrustede skip med mannskap og proviant når ufred truet. Etter hvert ble leidangen i mange områder en fast skatt som gikk til kongen (den såkalte bordleidangen). I fredstid skulle ytelsen være halvparten av utfareleidangen, som stod ved makt hvis situasjonen krevde det. Etter Magnus lagabøtes landslov skulle bordleidangen være den eneste lovlige skatt. Den skulle utlignes etter jordskyld og formue. For Trøndelagsområdet er det imidlertid ikke bevart skattelister eldre enn 1500-tallet. I den foreliggende kildepublikasjon er gjengitt den eldste av de noenlunde komplette leidangsjordebøkene, nemlig fortegnelsen fra 1590-91. Skattelisten navngir tusenvis av gårdsbruk og kvantifiserer den mengde smør og mel hvert enkelt bruk skulle yte. Til utfylling er også tatt med et par skattelister fra først på 1600-tallet. Alle skatteobjekter er forsøkt identifisert etter matrikkelen som er lagt til grunn for Ryghs Norske Gaardnavne. Leidangsskatten 1590 er ikke bare en viktig samtidskilde, den kan også brukes retrospektivt til å fortelle om forhold i middelalderen. Innledningsvis blir skatten satt inn i en historisk kontekst. Komparative studier viser f. eks. at skatten rammet med ulik tyngde i forskjellige områder. Trolig går ulikhetene tilbake til en tid da hvert enkelt av de åtte fylkene i Trøndelag skulle stille like mange skip. Byrdene ble størst der det var færrest gårder å dele på. Praktisk talt alle gårder som nevnes i leidangslisten må også ha eksistert før mannedaudens herjinger i 1349.