Selmas vår

Selma Aa bodde atten år i Fjellveien. Da Hanne forsvant, tok Selma hennes plass, hun giftet seg med Jostein, og ble mor for Hannes to barn. Selma føler at hun alltid har levd i skyggen av den vakre, fargerike Hanne. Nå bor Selma alene inne i landet, i et lite våningshus med et hvitmalt stakitt rundt den indre hagen, sånn at hunden Lydia kan slippes ut der og får løpe selv om det er båndtvang. Hun har grønnsakland og frukthage, og urtehagen begynner å ta form. Nyskilte Jørgen overtaler henne til å ta med Lydia på Kurs i hverdagslydighet. Selma begynner å ta en plass i sitt eget liv. Men det hender at Selma Aa våkner av at hun ligger der og gråter over mulighetene som er blitt borte. Det er som om noe av kvinneligheten i henne forvitrer. Det er sikkert et nederlag, men innerst inne føler hun ikke at hun har mistet noe, hun er fremdeles seg. Den som sitter her og ser ut av bussvinduet. Den som sitter her og ser på Selma Aa. Det er meg. En tørr, nesten følelsesløs frihet.