Og så vi med våre mangonyrer

Et grønt pledd i den gule solen
Han var lykkelig. Kanskje bare akkurat da
etter at legen hadde slått fast det motsatte
og leggene ble strammere for hver eneste dag

Jeg var lykkelig også. For tiden som spisset seg mot det som skulle skje
Det var vår, vi hadde et grønt pledd når vi var ute
på plassen mellom blokkene

Vi brettet og brettet
Benkene var fortsatt kalde i setet

når vi satte oss med pleddet som en gave mellom oss 
i solen

Når et menneske forsvinner, blir også historiene det hadde i seg borte. Men glimt og bilder, inntrykk og minner fins, fra barndom, reiser og gamle og nye slektninger. Noen er håndfaste og konkrete, andre vage og assosiative. Til sammen beskriver Og så vi med våre mangonyrer søkingen etter en fortelling som kan kjennes hel og sann.