Lov om alternativ behandling

Lov om alternativ behandling trådte i kraft i 2004 og erstattet kvaksalverloven av 1936. Loven er en straffelov og setter rettslige skranker for hvordan alternativ behandling kan utøves. Kommentarutgaven gir en god oversikt over hvordan alternativ behandling er regulert i norsk lovgivning. I loven er det rettslige skranker for hvilke metoder som kan benyttes av alternative utøvere, og hvilke sykdommer som kan behandles. Det er et generelt forbud mot å behandle alvorlige sykdommer. I loven er det noen unntak som dreier seg om andre aktiviteter enn målrettet behandling, og ved samforståelse med lege. Loven er utformet på bakgrunn av hensynet til valgfrihet og hensynet til å etablere et vern om alvorlige syke. Loven pålegger alternative utøvere taushetsplikt, og den stiller krav til markedsføring. Med loven etableres det en frivillig registerordning som skal bidra til større grad av forutsigbarhet for dem som orienterer seg om alternative utøvere. For den enkelte utøver innebærer det å være registrert visse plikter og rettigheter, blant annet en viss tittelbeskyttelse. Kommentarutgaven inneholder en systematisk redegjørelse for lovens bestemmelser. Den tar for seg bestemmelsene i lovens rekkefølge, og kommentarene er basert på hvordan bestemmelsen anvendes i praksis og er begrunnet i flere rettskilder. Anne Kjersti Befring er professor i rettsvitenskap ved Juridisk fakultet i Oslo, med et særskilt ansvar for helserett og life science. Hun har bidratt med flere bøker innenfor dette rettsfeltet. Befring var medlem av Alternativ medisin-utvalget (Aarbakke-utvalget) som utarbeidet en innstilling. Denne ligger til grunn for loven. Hun har lang erfaring fra helseforvaltningen.