Det som ingenting er utelukket fra

I Det som ingenting er utelukket fra tar vi del i en rekke korte dialoger mellom en gammel munk og en novise i et kristent kloster.
Når det bevisst velges en kristen ramme for disse samtalene, er det fordi det er ønskelig å beskrive hvordan en åpenhet mot livets grunnleggende essens kunne tenkes å uttrykke seg i en kristen omgivelse, i hvert fall dersom den kunne komme til orde uten å være begrenset av dogmatisk vanetenkning.
De korte dialogene gir derfor samlet én mulig versjon av hvordan en essensiell kristendom kan se ut. Sentralt i denne versjonen står opplevelsen av at selvet, og ikke bare egoet, kan smelte inn i Guds Lys og bli borte, som den gamle munken uttrykker det.
Dette synet krever igjen at vi må se Kristus-begrepet i et nytt lys. For i henhold til denne oppfatningen ble ikke Kristus inkarnert i skaperverket for å redde oss fra synd, men rett og slett for å redde oss fra oss selv. Boken hevder at det er først når vi er frigjort fra oss selv at vi kan kjenne vår sanne guddommelighet. For bakenfor det menneskelige selvet finnes en guddommelig kilde som de forskjellige åndelige tradisjonene har gitt ulike navn. Den gamle munken kaller den Kristusbevissthet og han hevder at det er den som kjennetegner det mennesket som i sitt hjerte har erkjent sin evige enhet med Guddomslyset.