Sofienbergparken

Sofienbergparken - kirkegården som ble omgjort til grøntområde - er det motsatte av byens paradepark: Frognerparken. I Sofienbergparken rager det ikke statuer, og det finnes ingen gartnere som steller tusenvis av blomster og planter. Sofienbergparken bare er der, den er folkets park, de som er der gjør parken til det den skal være.

Folket strømmer til Sofienbergparken, over 3000 kan være innom på én dag. Parken brukes - sommer og vinter - seint og tidlig - av barn og voksne i alle aldre - fra ulike land og kulturer. Parken er en tumleplass for byfolket, en arena for et flerkulturelt samfunn.
Parken ble også et territorium for de utstøtte. Her fikk den lille gruppen foraktede jøder en plass til å gravlegge sine døde. Her våget fryktsomme homofile seg fram for å søke fellesskap for noen tiår siden. En sommernatt skjedde et drap som skaket byen. Det var i Sofienbergparken Ari Farah ble værende igjen med hodeskader, da ambulansen kjørte fra ham.

Sofienbergparken er hverdag, ikke glansbilde, livet slik det er, ikke slik det regisseres når det skal vise seg fra sin beste side. Sofienbergparken er ekthet, autensitet, menneskers liv på godt og ondt.

Tre bidragsytere tar deg med tilbake i historien, tar parken på kornet og inviterer til refleksjon over parken som møtested og hvilested for mennesker i dag.

Elina Høeg er journalist i magasinet Plot og kjenner parken som lekeplass fra hun var barn.

Fotograf Andre Eide gikk gjennom parken på vei til jobb hver morgen i mange år, før han en dag oppdaget parken og ville begynne å dokumentere livet i den.

Soknepresten Jan Hege Josefsen reflekterer over de mange utenfor i parken og de få innenfor kirkens rom. Audun Grimstad er illustratør og har tegnet Sofienbergparken skyggefulle sider. Her finner du også noen sanger av Rudolf Nielsen og Ole Paus som fanger inn stemningen i byen og parken.