En levende musikktradisjon

Det var en raus gave Marie Louise og Trygve Lindeman tilbød det norske samfunn i 1969. Et
tradisjonsrikt musikkonservatorium med bygning, instrumenter og utstyr. De hadde ønsket
at staten skulle stå fram og ta imot gaven, men staten «var ikke rede» ennå, som det het.
Gaven ble istedenfor grunnkapital i en stiftelse som fikk navnet Lindemans Legat,
Musikkonservatoriet i Oslo.
Lindemans Legat drev Musikkonservatoriet fra høsten 1969 til sommeren 1972.
Myndighetenes forventning var at skolen skulle videreutvikles slik at den kunne danne
grunnlag for en statlig musikkhøgskole og en fylkeskommunal fagskole i musikk. Det ble tre
turbulente år. Statlige myndigheter oppmuntret til faglig utvikling med vennlig innestemmen
og refset for pengebruk som gikk ut over regelverket med sterk utestemme.
Hvordan disse tre årene var for dem som jobbet med murerskje i den ene og sverd i den
andre hånden, handler deler av denne boken om.
Legatets historie skulle egentlig ha sluttet da Stortingets vedtok å opprette Norges
musikkhøgskole fra 1973. Da var legatets formål oppfylt. Men legatet lever fortsatt i beste
velgående med nytt formål og nye oppgaver. Hva legatet har engasjert seg i etter at det
offentlige overtok utdanningsansvaret, handler denne boken også om.

FORFATTEROMTALE
Einar Solbu (f. 1942) er utdannet kirkemusiker og har hatt flere stillinger som organist. Han
var lærer og studiesjef ved Musikkonservatoriet i Oslo 1964-73, førsteamanuensis og
studiesjef ved Norges musikkhøgskole 1973-91, direktør for Grieg-jubileet 1993, direktør for
Rikskonsertene 1994-2005 og dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo 2008-2011. Han har sittet i
en rekke styrer i kulturlivet, blant annet som styreleder i Den Norske Opera. Solbu har vært
engasjert i internasjonalt musikksamarbeid, blant annet som president i International
Society for Music Education og visepresident i International Music Council. Han har vært
styreleder i Lindemans Legat siden 1978.