Det tolvte huset

«Jeg skal fortelle om volden, fordi den har innhenta oss. Jeg sier oss, sjøl om det er Bill som ligger på sjukehuset. Volden må fordeles jevnt utover, for at jeg skal tåle den, jeg velger a¿ gjøre det sånn. Volden har ingen begynnelse, jeg kan ikke velge meg et punkt i historien der volden opptrer for første gang. Den er synlig allerede i barnet, i barndommen, og hvis en har uflaks, fortsetter den a¿ finnes, ikke bare på innsida, men på utsida også. Volden har alltid vært helt nær meg, eller sa¿ har den bevega seg nesten i utkanten av synsfeltet mitt - aldri egentlig borte.»

Molli er tilbake i hjembyen for første gang på flere år. Broren Bill ligger i dyp søvn med alt mulig kobla til kroppen og et blåmerke forma som et fotavtrykk på ryggen. Bill ble funnet ved elva, han la¿ der sammen med Ib. Ib hadde fortsatt sprøyta mellom tærne, kroppen var kald. Det la¿ ei jernstang på bakken ved sida av.

Det starter i barndommen da mamma Karla blir valgt av en forferdelig mann. Karla, Bill og Molli flytter inn i Franks hus, sa¿ kommer det forferdelige til syne. Men det finnes et barn i speilet som maner noe fram. Elva renner gjennom sommeren. Sola brenner over asfaltplassen. Alt glimrer som en nattehimmel. Og ved utløpet av elva skimtes Galgeholmen, der de fredløse ligger i jorda og en kvinne ble brent på bålet i 1623 for a¿ ha ønsket noen død.

Med Det tolvte huset har Malin C.M. Rønning skrevet en rå og bevegende roman om en bror og en søster, om voldens ødeleggende grep om virkeligheten og om å overleve barndommen.