Den gang fløyta gikk

FORORD
Jeg vokste opp på Nordbråten i Maridalen på 1950-tallet. Det var en oppvekst i nær tilknytning til skog og jord. Jeg har bare gode minner fra min barndom og ungdomstid, og i denne boken har jeg skrevet ned erindringer fra min oppvekst i Nordmarka og Maridalen. En del av disse opplevelsene vil være fremmed for dagens barn, mye har forandret seg i samfunnet på 70 år.
Beskrivelsene i teksten skifter noen ganger fra datid til nåtid, noe som jeg tror gjør teksten mer levende og leseverdig. Noen av turene som beskrives bygger på årsskriftet for Maridalens Venner 1998; Vandringer i Maridalen. Det jeg har skrevet vil vel først og fremst være av interesse for mine barn og barnebarn og øvrige familie og venner, men jeg håper at også andre vil ha glede av boken.
Jeg kjenner Nordmarka fra svært mange turer til alle årstider, både alene og sammen med venner og familie. Jeg er nå blitt 72 år, og slitasje i knærne og hjerteproblemer gjør at jeg ikke lenger kan ta de lange turene i Marka. Det er sårt å tenke på, men slik er livet.. Du forstår at din tid her på jorden er begrenset.. Da er det om å gjøre å glede seg over alt det fine man har opplevd.. Tiden var kommet for å gå tilbake til sin barndom og sin oppvekst og skrive ned noe av det man har opplevd.

Fra «Snø og Ski», februar 1999;
Sverre Grimstad skriver om «Vandringer i Maridalen», Årsskrift fra Maridalens Venner 1998:
«Etter gjennomlesing sitter vi igjen med det inntrykk at dette er det beste og viktigste som er skrevet om Oslomarka siden Christophersen og Holtvedts dager. Ja- vi våger den påstand at her har Bernhard Herres «En Jegers Erindringer» fått en skikkelig utfordrer. Ingen som leser skildringene blir i tvil om at forfatteren har en dypgående kjennskap til Markas historie, samtidig som han på hver side avslører en ekte kjærlighet til stoffet han beskriver. Årsskriftet er kort og godt et verdifullt tillegg til en allerede fyldig Markalitteratur».

Oslo 25. juni 2018
Helge Haakenstad