Visne dikt

Det storslagne og vriene og vrange og nærværende og drømmende romanverket til Stig Aasvik fortsetter med å vokse. Visne dikt er den sjette romanen i en serie som ble påbegynt med Lofotveggen (2017). Bøkene kan leses hver for seg, men har en konsistent form, en indre sammenheng og en rød tråd: Et fragmentert liv som ligner forfatterens.

I beste stream-of-conciousness-tradisjon føres leseren inn i forfatterens hode. Inn i hans bevissthet. Herfra strømmer tanker og observasjoner, lyriske monologer, fortløpende og flakkende nærbilder fra livet her og nå, og sånn det har vært. Vi blir kjent med barnet, tenåringen, den unge mannen og den middelaldrende mannen. Forfatterens foreldre er som vanlig en del av handlingen, men denne gangen tar forholdet mellom foreldre og sønn en ny vending. Som tidligere handler det også om å være far. Det handler også om å være en usikker og uetablert forfatter: det daglige språk- og minnearbeidet. En annen tråd handler om angst og forfall, misnøye og selvforakt. Vi glir sømløst mellom ulike versjoner av forfatteren. Strekninger og stemninger veksler, tiden flyter, i likhet med fortellingen, som strømmer fragmentert, tilfeldig og kontrollert.

Visne dikt har, som de andre romanene i denne selvbiografiske serien, ingen tradisjonell handling, ingen kapitler eller avsnitt. Formen er en fusjon av sansning og tenkning. Det som står på spill utfolder seg i språket. Den litterære stemmen.