Margit Husmannskjerrings lille Maja

Jeg heter Lillian, og fyller snart 80 år. Folk forteller meg at alder bare er et tall. Det er tull. Med alderen blir kroppen sliten. Men man kan heldigvis velge: Enten sette seg ned og kjenne på alle «vondtene», eller finne på noe sprøtt som får en til å glemme dem. Det sprøeste jeg kom på, var å skrive en bok. Historien om Margit husmannskjerring kan handle om hvilken som helst kvinne i verden. Hun har de samme drømmene og lengslene som alle oss andre. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen. Livet byr på så mangt. Margit blir tidlig enke, og alene med barneflokken på syv. Omsorgen for familien tar all hennes tid og krefter. Enka etter Martin Martinsen har ikke til hensikt å endre på noe etter mannens borgang. Tvert imot. Hun biter seg fast i Røysa, som plassen blir kalt, og gjør et arbeid for to både ute og inne. Hun vil det aller beste for ungene sine, men føler ofte at hun kommer til kort. Samme hvor mye hun strever, strekker hun ikke til, verken i egne eller bygdefolkets øyne. Da det viser seg at den yngste i barneflokken, lille Maja, ikke er som barn flest, hoper det seg opp med bekymringer. Nå er det stort sett lille Maja som krever det meste av sin mors tid. Selv om kjærligheten fra en staut politimann etter hvert hamrer på Margits hjertedør, kan hun ikke engang åpne den litt på gløtt. Hun tror hun svikter som en god mor, om hun skulle falle for en ny mann. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe her, ikke annet enn at Margit lærer å bli glad i seg selv. Med årene gammel og grå, men tilfreds med å være Margit.