Kristin Lavransdatter

Kristin og Erlend stod hånd i hånd innunder trærne ved hagegjerdet. Bak dem var drikkelagets larm tystnet - noen unggutter bykset trallende om glohaugene, men spillemennene hadde gått og lagt seg, og de fleste folk var blit borte. (...) En og annen kone gikk og lette efter mannen sin, som ølet hadde veltet overende etsteds ute.
Tro hvor jeg har lagt kåpen min hvisket Kristin. Erlend la sin arm om hennes liv og slo sin kappe om dem begge. Klemt tett inntil hinannen gikk de inn i urtehagen.