Datteren

"Ingen kan skildre skjøre familierelasjoner som henne. Jo da, her er smerte og hjerte så det monner. Og fortid og fremtid knyttes elegant sammen i denne siste boken i eventyret som startet med Berlinerpoplene i 2004. Igjen viser Anne B. Ragde at hun er dronningen av detaljer … Det er sjarm over miljøet, som alltid hos Ragde, og hun viser igjen at hun har gjort mye research. Hun skildrer miljøer og skjøre familierelasjoner som ingen andre … så lister den smarte forfatteren Anne B. Ragde inn frempek i sin varme beskrivelse av romanfamiliens mange særegne karakterer, de være seg fra Danmark eller rundt Byneset – som det nydelige portrettet av farfaren Tormod … Neshov-folkets historie er omme. Det er nøstet fint sammen. Takk for ferden"

 GURI HJELTNES, VG

"Anne B. Ragde er endelig i mål, med denne fine avrundingen av «Berlinerpoplene»-serien … Nå har Ragde begått den kraftanstrengelsen det må ha vært å skrive en sjette og aller siste bok i serien. Den er en sann glede, der Ragde viser hvor proff hun er som historieforteller. Spesielt i den vakre og elegante avslutningen … Aller best: Ragde har skrevet en avslutning der hun både overrasker og gleder oss med snedig dramaturgi. Det betyr at hun på verdig og mirakuløst vis klarer å lande denne folkekjære serien, etter så mange år. Bravo Ragde!"

 CATHRINE KRØGER, DAGBLADET

"Anne B. Ragde skriver godt og drivende, ofte humoristisk … Ragde underholder sin leser, sjarmfaktoren er iblant høy, og leseren drives profesjonelt og velskrevet mot slutten … Bokens bærebjelke, også denne gangen, er Ragdes språk, hennes medmenneskelige innsikt i de alminnelige livene og iblant lattermilde tilnærming til problemene – forholdet mellom mor og datter er kanskje det beste eksemplet."

"De seks bøkene i romanene om Neshov-slekten har blitt folkekjær lesning – ikke minst Berlinerpoplene – men Datteren kan uten problem leses uavhengig av de andre … Anne B. Ragde er en god forteller og det er ingen tvil om at hun skriver godt. Særlig dialogen har hun godt grep om. Hun er løs i snippen og opprettholder en virkelighetsnær og sjarmerende flyt i samspillet mellom skikkelsene i romanen... Særlig god er Ragde når hun forteller om Torunns første forelskelse på lang tid: Her er det en nerve i spillet mellom de nyforelskede – som begge er rundt 40 – som virker både troverdig og sårt. Ragde har også en solid dose humor som er verdt å ta med seg … så skjer det noe i romanens siste akt som stokker om på fortellingen slik at brikkene faller på plass. Jeg skal ikke røpe akkurat hva som skjer, det vil faktisk ødelegge lesningen av boka, men det er en helt spesiell hendelse som stiller alt som har skjedd tidligere i et ganske annet lys … Det sjarmerende ved hendelsen er at den er så enkel – det er snakk om et kyssemerke på en Ipad-skjerm som knytter sammen generasjoners gang og hvordan familiemedlemmer forholder seg til hverandre... Episodene som ikke har berørt meg så mye gjennom romanen kan gjennom de siste to kapitlene betraktes fra et helt annet sted. Det er som om Ragde bevisst har holdt jevnt tempo gjennom hele fortellingen, for at vi i finalen virkelig skal få oss en støkk. Det er vakkert og rørende... Det er nettopp slike løft som gjør en roman minneverdig … det er verdt å vente på