Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen

Bærum har sine skyggesider, østvendte skråninger passende for overgrep, det kan være i terrenget ned mot en elv dypt i landskapet, neglisjerte steder med svekket sollys, ikke engang noe særlig søppel finner veien dit, ignorerte felter av urørt og intetsigende natur, ubrukelige steder i fukt og skygge.

Nedenfor Vestre Haslum gård renner Øverlandselva, der finnes rester av en liten mølle som har tilhørt gården, på tunet står to villaer, den ene med mormorens prektige møbler fremdeles, det finnes en låve der og bak låven en skog, og på forsiden, opp mot kirken, en park.

Romanens hovedperson vokser opp her på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet.

I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen er en dypt fascinerende og elegant komponert roman om utsatthet, fortielse, skyld og soning - og om det taptes plagsomme nærvær og minnenes forvaltning av det.