Globus

Når jeg er på jobb, savner jeg jordkloden. Den eneste trøsten er at vi alltid er på vei tilbake dit. På én måte fra det sekundet flyet skyves fra gaten. Alle rundt meg tror de er på vei til bryllupet til en fjern slektning i Denver, en filmfestival i Budapest eller for å hente et barn de har bestilt fra et barnehjem i Longhui, og at de på den måten er ute på sin egen, unike reise. Sannheten er at vi er på vei hjem, alle sammen. Og det er det beste med flyvningen.

Hazel er i begynnelsen av tyveårene og jobber som flyvertinne. Under vei-ledning av kollegaen Europa arbeider hun raskt og effektivt i den trange flykabinen. Hun annonserer og demonstrerer, koker kaffe og te, briefer ved nødutganger og forbereder kabinen til landing. Hun roer ned de redde passasjerene og serverer vin til de utålmodige, takker for turen og ønsker velkommen igjen ved en senere anledning. Arbeidet er fint. Det gir henne et sted å gjøre av hendene.
I luften dukker minner fra Hazels barndom opp. Den nigerianske faren var lystig og lett, men visste ikke hvordan man skylte håret uten at hun fikk vann i øynene. Moren vasket håret hennes ømt og forsiktig, men forsvant siden inn i et mørke hun sjelden kom ut av. Etter at foreldrene gikk fra hverandre, var det storesøsteren Cornelia som lærte henne alt hun trengte å vite for å navigere i verden. Men hva gjør det med et barn å bli oppdratt av et annet barn?

Globus er en roman om tilhørighetens mange former - om familie, avhengighet og frigjøring, fortalt fra flere tusen fot over bakken.