Dønninger

Når er det for sent å følge drømmene sine?

Meteorologen Gunnar Gulbrandsen er bare et par og femti. Han føler seg frisk, men blir likevel sendt til bedriftslegen. Mistanke om demens. Og i begravelsen til sjømannen Johnny blir Gunnar usikker på hvem som egentlig ligger i kista, selv om det er ham som har hjulpet presten med talen. Når det kommer til stykket, er Gunnar kanskje mer til stede i minnene om faren og barndommen på øya og den sommeren han traff Johnny nede ved den gamle seilbåten som skulle pusses opp.

Erik Engblads insisterende og detaljrike språk holder leseren fast i denne sterke fortellingen om slekters gang og lengselen etter å bryte ut. Dønninger er en gripende og lavmælt roman som lar de store spørsmålene tre frem gjennom de minste hendelser. Den trekker linjer mellom minner og glemsel, og mellom himmel og hav.
En håndverksmessig solid debut (...) Erik Engblad har komponert en helhetlig debutroman. Han skriver med flyt ...
Jan Grue, Klassekampen

Dristig debut (...) Erik Engblad er en moden debutant.
Fartein Horgar, Adresseavisen

Stilen er tilsynelatende enkel, med en lun humor mellom linjene. Fremfor alt er det språket som vitner om en forfatter med talent.
Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

Engblads språk er detaljorientert og sanseleg. Han har store kunnskapar både om meteorologi og praktisk handverk, uttrykt i eit presist og konkret fagspråk, og denne orienteringa i retning av å bevare dei materielle rammene rundt livet blir fint balansert mot det mentale forfallet som er i ferd med å melde seg for Gunnar sin del.
Kristian Hegertun, Vårt Land

Engblad har litterær teft, han skriv godt, og han turnerer dei ulike tidsplana og dei parallelle handlingsløpa på ein upåklageleg måte. Frå eit slikt startpunkt kan han trygt skrive vidare mot den store sveineprøva: andreboka.
Oddmund Hagen, Dag og Tid

Fin flyt i en elegant historie. (...) Han er god på å beskrive naturen, og en dykketur tar nesten pusten fra meg.
Erle Marie Sørheim, Dagbladet