- Format: Innbundet
- Antall sider: 254
- Språk: Bokmål
- Forlag/Utgiver: Gyldendal Norsk Forlag AS
- Nivå: Voksen
- EAN: 9788205474390
- Kom i salg: 24. aug. 2015
- Utgivelsesår: 2015
- Bidragsyter: Bokhari, Laila (for) ; Eidem, Åshild (for)
- Utgave nr.: 1
- Emnekategori: Memoarer, Skoler
Tilbudspris
363,-
Ordinær pris
399,-
Sterkt om idealisme og fremtidstro
September 2012 ligger Yawar Bokhari på dødsleiet. Han har et stort ønske: at datteren Laila skal videreføre arbeidet med jenteskolen han har grunnlagt i Pakistan.
........... Arven etter far er historien om den pakistanske forretningsmannen og idealisten Yawar, som forelsker seg i norske Britt og flytter til Lillehammer. De første årene er tøffe. Yawar føler seg fremmed, og forretningsplanene hans kaster lite av seg. Så får han ideen: Hvorfor ikke produsere norske filleryer i Pakistan?
........... Teppene blir en suksess, og Yawar ønsker å gi jentene i landsbyen i Punjab der de produseres det samme som norske barn: utdanning, mot og tro på egne muligheter. Skolen han stifter, gir landsbyens jenter en fremtid. Men den skaper raseri blant konservative menn. Da Yawar dør, blir det Lailas og brorens Amars oppgave å drive fabrikken og skolen videre. Vil de makte det?
........... Dette er Laila Bokharis personlige beretning om sin far - en unik og inspirerende historie om fillerya som ble til en stor skole. ...
.
«... en fin skildring av et livslangt utenforskap ... Faren Yawars livsløp er enkelt og konkret beskrevet, her klarer datteren samtidig å styre unna ferdigtygde konklusjoner og skape rom for leserens egne observasjoner, og det er rett og slett godt gjort ... Den nærmeste familien var det eneste stedet faren følte seg hjemme. Og det er dette som gir boken nerve, at skolen og fabrikken må føres videre slik faren ville ønsket det.» Synne Corell, Dagens Næringsliv
.«Laila Bokhari forteller gripende om farens pakistanske jenteskole og egen kamp mot trangsynte fanatikere ... Bokas virkelige styrke ligger i dokumentasjonen av den faktiske og praktiske erfaringen i å bekjempe trangsynte fanatikere som benytter religion som argument for å hindre utdannelse og kunnskap. Det er sterkt å lese om denne kvasse kulturkampen på mange fronter.» Jon Rognlien, Dagbladet
September 2012 ligger Yawar Bokhari på dødsleiet. Han har et stort ønske: at datteren Laila skal videreføre arbeidet med jenteskolen han har grunnlagt i Pakistan.
........... Arven etter far er historien om den pakistanske forretningsmannen og idealisten Yawar, som forelsker seg i norske Britt og flytter til Lillehammer. De første årene er tøffe. Yawar føler seg fremmed, og forretningsplanene hans kaster lite av seg. Så får han ideen: Hvorfor ikke produsere norske filleryer i Pakistan?
........... Teppene blir en suksess, og Yawar ønsker å gi jentene i landsbyen i Punjab der de produseres det samme som norske barn: utdanning, mot og tro på egne muligheter. Skolen han stifter, gir landsbyens jenter en fremtid. Men den skaper raseri blant konservative menn. Da Yawar dør, blir det Lailas og brorens Amars oppgave å drive fabrikken og skolen videre. Vil de makte det?
........... Dette er Laila Bokharis personlige beretning om sin far - en unik og inspirerende historie om fillerya som ble til en stor skole. ...
.
«... en fin skildring av et livslangt utenforskap ... Faren Yawars livsløp er enkelt og konkret beskrevet, her klarer datteren samtidig å styre unna ferdigtygde konklusjoner og skape rom for leserens egne observasjoner, og det er rett og slett godt gjort ... Den nærmeste familien var det eneste stedet faren følte seg hjemme. Og det er dette som gir boken nerve, at skolen og fabrikken må føres videre slik faren ville ønsket det.» Synne Corell, Dagens Næringsliv
.«Laila Bokhari forteller gripende om farens pakistanske jenteskole og egen kamp mot trangsynte fanatikere ... Bokas virkelige styrke ligger i dokumentasjonen av den faktiske og praktiske erfaringen i å bekjempe trangsynte fanatikere som benytter religion som argument for å hindre utdannelse og kunnskap. Det er sterkt å lese om denne kvasse kulturkampen på mange fronter.» Jon Rognlien, Dagbladet